Overgangen fra industri- til digitalt nettsamfunn skaper både nye trussler og gir nye muligheter. Samfunnet vårt er i stor grad etablert for utvikling på industrisamfunnets premisser, og vi sliter med å forstå hvordan vi skal utvikle digitale tjenester til erstatning for de mange fysiske varene og tjenestene som blir borte. Hvaskjera? -som ungene sier.

I dag ligger Christian Radich til kai i Trondheim. Skoleskipet som markere slutten på en fase i vår utvikling, der vi hadde oppdaget verden. Globalisering1.0 bestod i å oppdage verden, beskrive den, finne veiene mellom de ulike delene og etablere relasjoner gjennom handel, reiser og kulturell utveksling. Det var i et slikt bilde Christian Radich ble planlagt og bygd på 1930-tallet, da en ennå mente at sjømannskap best lærtes på seilbåter, fordi en da fikk helt andre erfaringer med vær og sjø enn ombord i motorbåter. De gamle tradisjonene stod sterkt, også den gang.

Christian Radich ble født inn i industrisamfunnet, der en var i ferd med å etablere globalisering2.0. Gjennom industrielle nettverk ble norske bedrifter del av en ny global verden. Norske råvarer ble sendt over hele verden, Norsk Hydro etablerte en grensesprengende virksomhet gjennom produksjon av kunstgjødsel, og skipsverftene som fantes i de fleste større byene langs kysten, sendte båtene på oppdrag ut i den store verden. Tradisjonene fra 1800-tallet, da Norge ble etablert som verdens 3. største skipsfartsnasjon, ble videreført i industrisamfunnet.

Industrisamfunnet var ikke bare produksjonsteknologienes verden, men skapte også en rekke nye fag og analyseredskaper. Nye produksjonsformer krevde andre måter å beskrive, analysere og forstå transaksjoner mellom bedrifter, og blant annet økonomi som fag vokste fram. Vi måtte finne nye måter å forstå de nye virksomhetene på, der verdiskaping foregikk på andre premisser enn i tidligere tiders jordbruks- og håndverkssamfunn. Vi måtte forstå hvorfor bedrifter vokste, hva som var drivkraften, hva vi skulle gjøre for å holde kostnadene nede, hvordan vi skulle ta vare på menneskene i de nye virksomhetene og hvordan vi skulle bygge de nye, moderne samfunnene med ressurser fra industrien. Vi måtte forstå hvordan vi skulle bygge den moderne velferdsstaten.

Mange husker da vi fikk både kjøleskap, fryser og TV, og kanskje også oppvaskmaskinen som kom inn i husholdningene på et langt senere tidspunkt. Og uten at vi kanskje tenker så mye over det, er vi preget av industrisamfunnets tenkemåter. Framtiden skulle skapes ved at vi fikk mer av det gode. Flere maskiner, finere biler, større hus og flere muligheter.

Fra industrisamfunnets storhetstid på 1970tallet skapte vi nye analyseredskaper og enda nye fag på universitetene. NTNU fikk etter hvert et eget Institutt for industriell økonomi og SSB splittet nasjonalregnskapenen i tre deler, en bestående av de gamle primærnæringene, en av industrien og den siste som restkategori bestående av tjenester. Her var bankene, frisørene, advokatene, lærerne og de fleste ansatte i stat og kommune.

I dag bidrar primærnæringene med 1 % av Norges BNP, mens industri, bergverk, elektrisitet og bygg/anlegg står for 15 %. De er med andre ord ikke lenger motoren i samfunnsutviklingen. Det er det tjenestesamfunnet som er, og en stadig større del av dette blir til i form av digitale tjenester.

Globalisering3.0 skjer i det digitale nettsamfunnet, der konkurranseparametrene endres like mye som i overgangen mellom jordbruks- og industrisamfunn, slik Inge Krokann beskrev det i Det store hamskiftet. Når varer digitaliseres, når de fysiske komponentene av musikk, kart, bøker, filmer og andre ting forsvinner og varene blir til digitale tjenester, skjer det også en forskyvning i konkurransevilkår.

Så lenge musikken måtte distribueres via lastebiler og lokale distribusjonssentaler, kalt platebutikker, var det begrenset hvem som kunne konkurrere med byens egne handelsmenn. Særlig når importen også ble beskyttet gjennom lisensordninger og prisene på produktene beskyttet gjennom lovverket, slik situasjonen fremdeles er på bokfronten, var det i praksis liten konkurranse.

Men så forsvant de fysiske bærerne og internett ble den nye infrastrukturen for handel, kommunikasjon og samhandling. Globalisering3.0 foregår på nettet og det er liten tvil om at det er gjennom utvikling av digitale tjenester mange av våre framtidige inntjeningsmuligheter vil ligge, samtidig som disse også legger økt press på særlig den norske faghandelen.

Når tilsvarende hodelykta som koster 5000 kroner i sportsbutikken kan kjøpes for 77 dollar fra dealextreme.com, inkludert frakt, og de fleste voksne mennesker i Norge allerede har handlet på nett fra utlandet, er det lett å skjønne hvilken lykt som kommer til å selge mest i framtiden. Og når den nye kjøkkenvasken og matchende kran kan bestilles fra Hamburg til en tredel av prisen i Norge, inkludert frakt og norsk moms, så skjønner vi at det bare er et spørsmål om tid før de fleste som skal handle slikt gjør det på nett fra Tyskland, eller kanskje Polen, Litauen, Kina eller USA?

Den digitale transformasjonen krever andre kunnskaper enn dem vi fikk i industrisamfunnet. Den krever kunnskap om digitale tjenesters økonomi, om nye forretningsmodeller, om nye konkurransevilkår og om nye muligheter. Når mesteparten av all saksbehandling i offentlig sektor utelukkende er basert på regler, er det også lett å se at digitalisering av tjenester er en nødvendig vei å gå for å senke de økende offentlige kostnadene. Digitaliseringen av samfunnet omfatter derfor ikke bare privat, men også i høyeste grad offentlig sektor. Ved NTNU har vi derfor etablert IKT i offentlig sektor som forskningfelt under det strategiske IKT-programmet.

Skal vi skape vekst på disse områdene må vi satse mer, og kanskje burde vi etablere et eget Institutt for digital økonomi ved NTNU? Et institutt som kunne utgjøre det moderne Christian Radich, der vi kunne lære bort de nødvendigste ferdighetene en trenger for å seile den moderne seilasen, på nett over hele verden og med uoppdagede muligheter som kan bidra til vår framtidige verdiskaping.

Men nå melder Den norske forfatterforening at Dagbladet starter nettbokhandel i samarbeid med Tanum.no og Cappelen Damm. Jeg tror dette er veien å gå for mediehusene. Når du bruker energi på litteraturanmeldelser, må de også gjøre det enkelt for leserne å kjøpe boka, om de nå måtte ønske det. Og det enkleste er å fange dem når de er i kjøpsmodus, hvilket de er etter å ha lest anmeldelsen av en god bok.

Det er gjennom allianser og nettverk det nye digitale nettsamfunnet bygges. Og en av de nye forretningsmodellene handler nettopp om hvordan en kan skape merinntekter av ressursene en allerede har ved å knytte dem til andre produkter og tjenester.

De kan også ta steget videre og lease ut deler av sin digitale infrastruktur. La folk lage lokale Dagblad, der de tilbyr en blanding av Dagbladets stoff og det lokale som de lager selv eller får fra andre med tilknytning til det aktuelle miljøet. Slike ultralokale tjenester, som everyblock.com, er på vei inn i nettsamfunnet, og vil også helt sikkert finne veien til gamle Norge. Da gjelder det for aktører som Dagbladet å kjenne sin besøkelsestid. Her må en være på plass før andre aktører. For når det først finnes en dominerende aktør i det digitale nettsamfunnet, er det vanskelig for andre å slippe til. AOL solgte Bebo, som skulle være en konkurrent til Facebook, med flere hundre millioner i tap. De erfarte at Abbas lov også gjelder i det digitale nettsamfunnet: The Winner Takes it All.

Det viser til fulle at det å bruke industri- og jordbrukssamfunnets virkemiddelapparat i det digitale nettsamfunnet, ofte kan gå galt. Det er andre mekanismer som styrer bruk og tilgang til tjenester. Oppmerksomhetsøkonomien får helt andre bruksområder, fordi oppmerksomhet spres raskt dersom det er et tema mange er interessert i. Dette er en tapt sak for myndighetene allerede før den har startet.

For å si det med et sitat fra Ronja Røverdatter: Varfor gjør dom på det dær viset?

Mens den industrielle økonomien var tingenes og de fysiske tjenestenes økonomi, er det nå tid for den digitale økonomien. Denne er preget av at mye av det som selges er usynlig, at det ikke kan kjennes, at du beholder det selv om du selger det og at det koster nesten ingen ting å kopiere og distribuere det. Dessuten kan du i mange tilfeller overlate de siste oppgavene til kundene dine.

Økende handel av tjenester på nett har skapt noen nye utfordringer for oss. For ikke alle forretningsmodeller kunne overføres fra de tradisjonelle tjenestene til nettet, og mange av dem som tjente penger før fikk nye utfordringer når vi alle både ble redaktører og forfattere. Og vi så at Clayton Christensens ideer om disruptive innovations raskt ble omsatt i praksis. Musikkbransjens vinnere ble  blant annet Apple og MySpace, mens Flickr og Facebook tar hånd om bildene våre.  Det var med andre ord nye aktører som var de mest innovative og skapte de nye tjenestene.

Vi samhandler på tvers av bransje,- organisasjons- og landegrenser og vi har parallellt med utviklingen av en infrastruktur for ehandel også bygd en infrastruktur for kommunikasjon.  Facebook er i følge grunnleggeren Marc Zuckerberg mest en infrastruktur for sosial samhandling.  Og blogger skrives ikke bare av Voe og de andre rosabloggerne, men er også blitt et nytt redskap for samhandling og kunnskapsutvikling.  Gjennom Twitter formidles ideer og lenker til innhold vi mener kan være av interesse for andre enn oss selv. Og del.icio.us,Netvibes, Vimeo, Etherpad og Google docs gjør det mulig for oss å samhandle på helt andre måter og premisser enn før.

Dette foredraget beskriver hvordan den økende samhandlingen på nett kan forstås med røtter i elektronisk handel, hvordan nye teknologier og nye arenaer for samhandling skaper nye utfordringer for forretningsmodeller og organisasjonene som skal yte tjenestene og noe om hvilke konsekvenser dette har for både de digitalt innfødte og de digitale innvandrerne.  Ulike teknologier og tjenester beskrives, og det hele forstås innen rammen av den digitale økonomien.

Artikkelen er koblet opp til en database, der du kan finne ut hvilke selskaper Pensjonsfondet har investert i i ulike land, samt hvor stor eierandel fondet har og hva verdien av dette er. Bare oppsettet er innovativt.

I tillegg har de ført crowdsoursing inn i norske aviser. For de ber nemlig leserne om hjelp til å finne andre selskaper enn det de selv har trukket fram i artikkelen, som handler om investeringer i et selskap som er involvert i Israels boligbygging på Vestbredden.

Denne måten å arbeide på ble gjort mest kjent gjennom Don Tapscotts bokWikinomics, der han skriver om hvordan et Canadisk gruveselskap gikk fra nesten konkurs til stor forretningsmessig suksess fordi de åpnet sine geologiske databaser, slik at alle som ville kunne analysere dataene. En stor konkurranse var stimuli nok, og enden på historien er det vel lett å tenke seg.

Avisene trenger denne typen innovativ utvikling og mer bruk av teknologi og “smarte” internettbaserte tjenester må være en av veiene å gå. Den tiden er forbi da de fleste av oss var tilfredse med å lese “den redigerte pakken”, som Dagbladet ville tilby oss. Vi vil delta selv! Og da kan vi på Aftenpostens måte også bidra til den undersøkende og kritiske journalistikken. Hvem har sagt at undersøkende og kritisk journalistikk bare kan utføres av journalister ansatt i en avis?

Neste steg for Aftenposten er kanskje å åpne for samskriving av artikkelen også? Hvorfor ikke teste ut hvordan en wiki kan brukes til dette, eller bruke redskaper som Etherpad eller Google documents, eller får vi snart Aftenpad og A-wiki